37. Den korsfestede sier.
Ta meg ned. Det er på tide.
Trodde jeg jeg kunne lide
det som millioner led.
Dachau, Buchenwald og Belsen,
Hvor var jeg og hvor var frelsen?
Ta meg ned.
Menneskene har bedratt meg.
Gud og djevel har forlatt meg.
Ta meg ned og bær meg bort.
La den siste bleke jøde
vidne om de andre døde
bedre enn jeg kunn gjort.
Ta meg ned. Det er på tide.
Lansegapet i min side,
Tornekronen – hva var det?
Nylig slo et barnehjerte
hjelpeløst av angst og smerte
i en gassovn. Ta meg ned.
Ta meg ned. Jeg var der ikke.
Redselen i barneblikket,
Morens gråt gikk meg forbi.
Knus mitt kors som ikke kunne
Redde den som gikk til grunne.
Ta meg ned. Gjør verden fri.
Inger Hagerup
36. Novembertreet
Sjå treet i november
ribba for alt
berre røter og sanning
og veljelause greiner
lik utstrekte hender
utydelige i frostrøyk
ei skrift på usynlege vegger
fragment av eit urspråk
heilag, bodskapeleg
å, vi må lære å stave
tyde desse gåtefulle teikn
i lyset av vårt liv
før det mørknar
Åse Marie Nesse
35. Du skal være tro.
Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt….
når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder? Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjertesalg?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
André Bjerke
34. Brahms.
Brahms i Konserthuset
“Ein Deutsches Requiem” -
Tonene trenger gjennom
mitt altfor tapre hverdagspanser
river ned vernende vegger
rykker meg ut av min helterolle
rører ved alt som er sårbart nå:
Denn alles fleisch es ist wie Gras
jeg løftes ut over meg selv
og min egen uvisse skjebne
inn i den store sammenhengen
Ordene virvler opp støv
men støvet skinner
i evighetsfarger
tonene stiger
med ømhetens rene styrke
forløsende, lindrende, legende
Selig sind, die da Leid tragen
denn sie sollen getröstet werden -
Alt levende liv er forgjengelig
alt har sin tid under solen
så kort en tid
derfor så skjørt
og så dyrebart
Meine Tage sind eine Handbreit vor dir -
Ja, en håndbredd, bare
er dagene mine
under evige stjerner
Og når min time kommer
und ich davon muss -
da er jeg rede
mitt mål er fullt
jeg har sett skjønnheten
i det skapte
Men om jeg fikk velge min utgang
da ville jeg dø
av en overdose Brahms
Åse Marie Nesse
33. Ta mi hand.
Det eldgamle, heite ønsket:
Ta mi hand.
I alle tider det siste
og det viktigaste:
Ta mi hand og før meg,
før eg fell.
Ta mi hand og reis meg opp
så eg kan gå dei få stega.
Det er fem, eller kanskje sju.
La meg få gå dei
og koma over streken såleis,
med andletet fram.
Er redd å bli liggande
med andletet nedi,
fem steg frå streken,
andletet i saur og søppel,
det er difor.
Ta di hand og vask det bort
i hardveret.
Alt det eg ikkje ville.
Der er eit ver for slikt.
Det bur i dine hender.
Mi villfarne hand, tumlande
der ho ikkje hadde noko å gjera
- fordi alt var så lavande rikt
og liksom for meg, for meg.
Alltid søkande i blinde.
Stum står ein i mørkret.
Ei hand full av støkk
og takk og undring,
kan eg rekke deg den?
Tarjei Vesaas
32. Livets ansikt.
Så vennlig du er
så rolig og varm
med åpne hender
og kjærlig sinn
gir du andre verdighet
deler raust ut
smil og glede
som lyden av vare toner
lar du mykt lys falle på andre
Så godt å leve i dette skinnet
slikt lys nærer det gode
slik vennlighet skaper vakker sorg
tiner frost
og føder smilerynkeri livets ansikt
Sidsel Mo Maartmann
31. Til fremtiden.
Denne gangen handler sangen
atter om meg selv.
Jeg har noe tungt i blodet
som vil si farvel.
Selv om dette gamle trette
hjertet ennå slår,
er dets triste, aller siste
budskap: Alt forgår.
La så være! Livets lære
har en større trøst:
Ennå kommer andres sommer
etter egen høst.
Ennå strømmer andre drømmer
levende i “deg”,
som i morgen møter våren.
Hils dem da fra meg!
Inger Hagerup
30. Jeg vil være det rolige regn.
Jeg vil være det rolige regn
som faller når min elskede har glemt sin paraply
jeg vil være den heldige dråpen
som renner på hennes nese
Jeg vil være den skålen med vann
hun samler i sine hender
jeg vil tromme mot ruten i rommet
hvor hun skal sove i kveld
Jeg vil være det rolige regn
som ingen er redd å gå ut i
jeg vil tenne trærnes kroner
og lage dammer til lekne barn
Jeg vil være det rolige regn
som får min elskede til å sove
så vil jeg stå på skrå gjennom drømmen
som en søyle av stigende sol
Lars Saabye Christensen
29. Legg ikkje ditt liv i mi hand.
Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er eit svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind
Legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer
Legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge;
Kom tilbake når du vil
Legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman
Men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
Legg ikkje ditt liv i mi hand
Lev sjølv
Åse Marie Nesse
28. Møtet.
Så nær meg er du. Og så langt borte
at det ville være enklere å fange
øyeblikket når en larve blir til sommerfugl
enn det er å røre ved den kalde skyggen din
så du plutselig og varmt ble min igjen
Ja,det ville være enklere å fange
et glimt av en beslått prinsesse
i det hun ifører seg usynlighetskappen
enn det er å stryke kinnet ditt levende
Stein Mehren
27. Natten.
Natten er til
ikke bare for glemselens ro.
Den er til for din tro
og dine tankers flakkende ild.
Natten her
er ikke bare et stjernevær.
Den er summen av livet og alt som er til!
Ikke sov!!
Natten er til for den som våker og ser.
Det er om natten at livet skaper
og allting skjer,
men sønnen er dødens efteraper.
Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å glede seg over
Kvelden har fred.
Men bare natten har verdensrom!
André Bjerke.
26. Nettofortjeneste.
Hun så ingen mening
i å elske med sin eks
men hun trengte litt trening i
meningsløs sex
Dag Evjenth
25. Du dør så langsomt at du tror du lever.
Og du dør så langsomt
at du tror du lever
skoene er fortsatt varme
av morgenturens skritt
utenfor flyr ravn, ennå
med den forlatte greinens tykkelse
i sine krumme klør
må du kunne bevege deg som den
for du beveger deg i sirkel
men fortere fremover
slik to sykkelpedaler
langsomt dreier fremover
i lufta over asfalten
du har lenge kjent hvordan ravnen
hvesser sitt nebb mot kulden
og du dør så langsomt
at du tror du lever
Og du dør så langsomt
at du tror du lever
digitalklokka skifter
fra 17.55
til 17.56
du klarer ikke å gjøre noe
hver bevegelse
er en tom bevegelse
svøpt om din kropps fylde
og inn i vinduskarmen står flua
livskraft pumpes
gjennom dens hårtynne bein
digitalklokka skifter
fra 17.56
til 17.57
knyttneven av opplagra ro
dunkes i stolarmens stoff
du klarer ikke å gjøre noe
flua trekkes mot skinnet
fra øynene dine
du våkner så langsomt
at du tror du sover
du har to tynne tåresekker
som gjemmer seg i begge øyekrokene
i redsel for å fylles
du har lenge kjent hvordan søvnen
frykter lukkede øyne
hvordan panna minnes grublerynker
du har lenge kjent hvordan
flua stikker sin snabel gjennom en tåresekk
du våkner så langsomt
at du tror du lever
Og du dør så langsomt
at du tror du sover
Og du dør så langsomt
at du tror du lever
digitalklokka skifter
fra 17.57
til 17.58
du klarer ikke å gjøre noe
du begynner å skjelve
et tomrom surrer som ei flue inni redselen
stolen kjølner og panna koker
redselen har fluas oppdelte blikk
redselen titter inn i deg
fra fem forskjellige vinkler samtidig
du klarer ikke å gjøre noe
hårveksten kravler ut av neseborene
flua kryper over øret ditt
du legger høyrehånden forsiktig over øret
det knaser, den summer, det blir stille
og du klarer ikke å gjøre noe
pulsen haler redselen etter seg
du forsøker å onanere vekk redselen
men ingenting hjelper
du bare hører hvordan
det forsiktige orgasmestønnet
måler klangdybden
i din fortvilelse
og toneskarpheten
i din livsgnist
du håper livsgnisten
i det minste vil brenne stearinlyslenge
i vinduskarmen står ei flue
livskraft spruter i syltynne stråler
ut til vingenes vibrering
hvis ingenting oppløftende skjer
innen klokka seks
snitter du pulsåra over
digitalklokka skifter
fra 17.58
til 17.59
Og du dør så langsomt
at du tror du lever
Bertrand Besigye
24. Vennskap.
Hva jeg søker i vennskapet
Nesten ingenting og likevel mer
enn jeg kan finne alene. For ennu leter jeg
og jeg søker ikke lenger trøst og trygghet
ikke engang bekreftelse søker jeg
Det har jeg fått eller stjålet som barn
Det forsøker jeg å gi mitt eget barn
Jeg er langt over førti år
det er ikke mer å hente av slike ting
Min ensomhet blir ikke mindre av å støtte seg
til andres
Hva er det da jeg søker
jeg går og bærer på biter av visdom
brokker av mening, ilanddrevne skår av
skjønnhet, bruddstykker som ikke passer sammen
Og det jeg søker er noe som stemmer med mine
funn, de få og forferdende øyeblikk
da mine ord og en annens ord
plutselig faller på plass i hverandre
Og jeg ser mer enn jeg kan se alene
Jeg ser!
Stein Mehren
23. Stjerner i lyståge.
Just under min kometfærd mod en egn,
hvorhen jeg stævned for at finde hjemmet,
i verdensrummet viste sig en fremmed
uventet gæst ved Andromedas tegn.
Der bæres bud ned til vor gamle jord,
at ude i det højtidsstille fjerne
der havde kaos skabt sig til en stjerne,
da det slog ind på samlingslovens spor.
Jeg fandt et andet kaos rundt omkring,
med spredte viljer og med skilte veje
og uden drift til fælles banesving
og uden higen mod et midtpunkts leje.
Men da jeg atter stod i fjernets stilhed,
da tog jeg varsel af hvad der var sket, —
tog varsel af hvad selv jeg havde set:
lystågers samling til en stjernes billed.
Lyståger tror jeg på, skønt uden orden,
kaotisk løst den vælter sig i nord;
jeg tror den er på samlingslovens spor, —
en lysrig stjerne i sin første vorden.
Henrik Ibsen
NIGHTNIGHT by DEDDY
